Rapport fra den andre siden

Det var den dagen Lars Gilberg lå stygt skadet på sykehus og hørte alle rundt ham fortelle om vendepunktet sitt. Det ble starten på 100 intervjuer og en nett-tv-serie.

Annonse
Annonse

Vendepunktet

  • En dag kom vendepunktet. Etterpå ble livet aldri det samme. 100 intervjuer gjennom 20 år har blitt til tv- og artikkelserien Vendepunktet.

August, 1996. Lars Gilberg ligger i en seng på Sunnaas sykehus på Nesodden etter en fallulykke. Hit kommer de som skal trene opp en ødelagt kropp. Mange har vært her lenge.

Pasientene snakker sammen, blir kjent. Tid har de nok av. Det første spørsmålet er ikke hvor man kommer fra, eller hva man jobber med. Det alle spør hverandre om, er: Hvorfor er du her?

– Jeg merket meg at nesten alle historiene startet likt. Det var en dag, en helt vanlig dag for de fleste, som forandret alt – uten forvarsel, sier Gilberg.

Han bestemmer seg. Hvis han noen gang klarer å jobbe igjen, vil han fortelle sånne historier.

I januar 2000 kommer første artikkel i serien «Da livet snudde». I dag har Gilberg intervjuet til sammen 100 personer. Noen temaer vender stadig tilbake. Hva tenker de om livet de levde før vendepunktet? Skjønte de egentlig hva de hadde før de mistet det?

– Det er som rapporter fra den andre siden. Mange skal ha slike vendepunkter i livene sine, men de har ikke kommet dit ennå.

Falt ned en skrent. Hans eget vendepunkt kom en lørdag kveld i mai 1996. Dagen etter skulle han og broren Runar egentlig reise til Kornsjø ved svenskegrensa og løpe de 13 milene til Gøteborg på to dager.

Men denne dagen hadde de slappet av med tippekampen. Om kvelden skulle de bare ta en rask og lett treningsøkt i Østmarka i Oslo. Brødrene likte å unngå stiene, løpe gjennom busker og lyng, svømme over vann og klatre opp skrenter. På toppen av en skrent grep Gilberg etter feste for å vippe seg over kanten. Men det han holdt i ga etter, og 32-åringen raste utfor den ti meter høye skrenten og ned i en steinur.

De neste minuttene og timene gled han inn og ut av bevissthet. Gilberg husker det ikke selv, men broren har fortalt ham at det første han sa etter uhellet, mens han lå stygt skadet i steinura, var: «Det måtte jo skje før eller siden».

– Jeg hadde nok levd slik at det var risiko i mye jeg gjorde. Nå trodde jeg slutten var kommet. På sykehuset den kvelden tok jeg farvel med kjæresten min og broren min, sier han. 

I språket er det bare én bokstav mellom lykke og ulykke. I livet er det enda mindre.

Annonse

Lars Gilberg

  • 52 år, fra Oslo.
  • I 1996 falt han ned fra en skrent under en løpetur. Fallet kostet ham nesten livet, og etter hvert ble han sendt til Sunnaas sykehus for opptrening. Under oppholdet fikk han ideen til reportasje-serien Da livet snudde.
  • I løpet av de siste tjue årene har Gilberg skrevet 100 intervjuer med mennesker som har opplevd at livet har blitt snudd på hodet.

Luftet låret. På grunn av en streik ved Ullevål sykehus, ble han ikke operert før dagen etterpå. Det var en feilvurdering. Siden Gilberg var en utholdenhetsutøver i norgeseliten, hadde han en stor mengde kapillærer, kroppens tynneste blodårer. Det førte til at det ene låret hans i løpet av natten svulmet opp fra 48 centimeter til 90 centimeter. Blodforsyningen ble klemt av, og muskulaturen begynte å dø. Gilberg ble lagt i koma. Legene vurderte å amputere.

Broren Runar fortalte legene at han trodde Lars ville sagt at han ikke var redd for å dø, men han var redd for å miste beinet.

– I etterkant har jeg sagt til ham at det var helt riktig, sier Gilberg.

Legene begynte da med en ny og lite kjent behandling der lårmusklene ble «luftet» på utsiden av kroppen. Etter ti dager i koma våknet Gilberg opp. Han ble liggende med musklene ute i flere måneder. Hver dag skar legene vekk død muskulatur. Det gikk infeksjoner i sårene.

Først ett år og fire måneder var han utenfor livsfare.

Gåstol. Imens begynte den lange veien opp igjen. Før ulykken hadde han løpt Jamaica rundt, løpt fra Kristiansand til Oslo og vært på landslaget i maraton. Gilberg skjønte fort at han aldri ville komme tilbake dit. Men legene fortalte at han hadde et vindu på tre år for å vinne tilbake noe av det han hadde mistet. Etter det lukket vinduet seg.

– Jeg satte meg som mål at når jeg skulle se tilbake om tre år, skulle jeg vite at ingen kunne kommet lenger med min skade. Det måtte jeg være sikker på, sier han.

Det fikk konsekvenser hver dag. Etter hvert kom han seg opp i en gåstol, og satte en strek på gulvet dit han kom hver dag. Målet var å sette ny rekord med 30 centimeter hver gang.

– Jeg har aldri trent i nærheten av så mye som de første årene etter ulykken, sier han.

Gilberg bruker naturens kall som et bilde på progresjonen. Han forteller at han gått fra å være kateterisert, til å tisse i et metallkateter i senga, til å bli båret ut på toalettet for å sitte og tisse, til å henge på en prekestol og tisse, til å klare å gå ut på toalettet selv for å tisse, til å stå å tisse og til å stå ute i naturen og tisse. Men underveis ante han aldri om neste trinn kom til å bli det siste.

– Vi står jo og tisser hver dag, men tenker ikke over hvilken seier det er å gjenvinne kontroll over egne basisfunksjoner, sier han. 

Saken fortsetter under annonsen
– Det føltes veldig meningsfullt å få bruke de innsiktene jeg hadde blitt påført til å fortelle andres historie. Foto: Erlend Berge

Rød tråd. Den første vendepunkthistorien Lars Gilberg fant fram til da han var tilbake i jobb, var fjellklatrer Per Eugene Kristiansen. Han satt i rullestol etter å ha brukket ryggen i et fall.

– Hvordan var det å gå inn i andres vendepunkt?
– Litt blandet, men det føltes veldig meningsfullt å få bruke de innsiktene jeg hadde blitt påført til å fortelle andres historie.

Det finnes en rød tråd i de 100 intervjuene han har gjort så langt, mener Gilberg. Det er hvor fort alt kan snu.

– Som Hans Børli sier det, i språket er det bare én bokstav mellom lykke og ulykke. I livet er det enda mindre. Men det er på godt og vondt, for det kan også raskt snu til noe helt magisk.

– Hva slags respons får du?
– Det er mange som blir berørt av å lese om andres livsmot. De sender e-post og takker. Noen tipser meg om mennesker jeg burde skrive om. Men alle liker vi å høre historier. Avisene er fulle av meninger og nyheter, men en sterk historie går aldri av moten.

– Forstår du at noen heller opplever det lammende å måtte forholde seg til at ting kan skje så fort?
– Ja, jeg forstår at det kan være slitsomt hvis det blir livshemmende, for eksempel hvis man er hypokonder og får angst av tanken. Men jeg ønsker å bidra til en bevissthet som er livsfremmende, at livet blir sterkere og mer intenst. Og det tror jeg det blir for de aller fleste, sier han.

Flykte eller slåss. – Er det slik at de som har opplevd en ulykke og kommet seg gjennom den er bedre rustet til å ha rikere liv?
– Jeg tror det er like mange svar på det som det finnes personer som har vært gjennom ulykker. Hva som skjer med deg etter en slik ulykke har mye å gjøre med hvem du er som person før ulykken treffer deg. Du kommer inn på kjernen i deg selv, og finner ut hvilke egenskaper som kan brukes i krigen.

Han har sett at folk har lett for å havne i to kategorier. De som flykter. Og de som slåss.

– Jeg vil ikke si noe galt om å gi opp og undersøke støtteordninger og sånn, men det var mange pasienter på Sunnaas som havnet der med en gang. For min del var jeg heldig som hadde drevet med idrett på forhånd, og visste mye om hvor mange titusener med repetisjoner man må gjøre før man ser resultater.

Kroppen husker. Nylig var Gilberg tilbake på Sunnaas for første gang siden 90-tallet. Det var i forbindelse med opptak til nett-tv-serien Vendepunktet, der Gilberg møter igjen mennesker han har intervjuet for å se hvordan det går med dem nå. Første episode vises på Vårt Lands nettsider i dag, og nye episoder blir lagt ut i ukene som kommer.

Møtet med Sunnaas ble sterkt for Gilberg.

– Kroppen husker visst bedre enn hodet. Jeg hadde vondt i en uke etterpå og sleit med å få sove, sier han.

Gilberg forteller om de store panoramavinduene på Sunnaas, furuskogen utenfor, svabergene, og stiene som leder bort fra sykehuset.

– Man sitter der i rullestol og tenker hvor fantastisk det ville vært å gå eller løpe innover stien. Men så kommer du på at du ikke gjorde det da du hadde sjansen. Mennesket er nok laget slik at det er først når man mister noe at man egentlig skjønner rekkevidden av hva man har hatt. Det blir en dobbel sorg. For det første at du ikke har noe lenger, for det andre at du ikke skjønte hva du hadde når du hadde det, sier han.

Gang på gang understreker Gilberg hvor viktig det er å sette pris på det du har.

– Vi tar veldig mye for gitt, og det har vi ingen grunn til. Hvis vi klarer å ta innover oss hvor fort det kan snu, kan det føre til at vi er litt mer til stede, litt mer takknemlig, at vi ser magien i det hverdagslige, sier han.

Å klemme et tre senker tempoet og hjelper meg å være til stede.

Klemmer et tre hver dag

Lars Gilberg lå lenge på isolat etter fallulykken som nesten kostet ham livet. Isolatet var sterilt og hvitt, og i vinduet så han ikke annet enn himmel.

En dag ble han flyttet til et nytt isolat. Dette var også sterilt og hvitt, men i vinduet så han toppen av et tre. De grønne bladene, som ble gule, røde, som falt ned mot bakken. Greinene vaiet i vinden. Fugler landet og lettet.

En tanke slo ham. En dag skulle han greie å komme seg ut av sykehussenga, ut av bygget, ut til treet og gi det en klem.

Og så var dagen der. Han kom seg opp i en rullestol, fant en heis, rullet bortover mot treet. Noe mer husker han ikke. Pleierne fant ham. Besvimt. De plukket ham opp, bar ham inn i senga igjen. Men da han våknet, hadde han et blad i hånda. Han hadde klart det. Siden har han klemt et tre hver eneste dag. Det er et ritual, rett og slett fordi han kan.

– Det er for meg en påminnelse om de helt elementære tingene som er viktig for meg. Det handler om å være takknemlig for å kunne gå, og bli minnet om hvor liten jeg er og hvor avhengig jeg er av naturen og jorda som bærer meg. Det er også et ritual som holder meg ydmyk, for det er lett å bli travel og arrogant i yrket mitt. Å klemme et tre senker tempoet og hjelper meg å være til stede.

Annonse

Les også

Vendepunktet: Hilde og Jostein

Søsken fikk livet tilbake

Møtte døden i døra: Hun hadde kreft. Han hadde nyresvikt. Nå har de begge fått livet tilbake.
Vendepunktet: Katrine

– Lykken sitter ikke i beina

Sykehuspresten: Katrine kom til Sunnaas sykehus etter en trafikkulykke i 1990. Var bare 11 år da hun ble lam fra nakken og ned. Siden den gang har hun levd livet i rullestol. I dag er hun sykehusprest på Sunnaas.
Vendepunktet: Hanne-Marthe

Da lillebror tok sitt eget liv

Les på VL.no: Det var den dagen hun fylte 27. Den dagen bestemte lillebror seg for å stoppe på 22 år.
Vendepunktet: Anne Grethe

Det var den dagen hun ble skutt av ektemannen 

Les på VL.no: Det var den dagen hun ble skutt. Den dagen feires hvert år. Hun takker for at hun fikk livet i gave for andre gang.
Vendepunktet: Natalie

Læreren mobbet henne – så ble hun tvangsinnlagt

Les på VL.no: Det var den dagen Natalie Simensen begynte i åttende. ­Læreren gjorde narr av henne. Hun mener selv at mobbingen endte med at hun ble psykisk syk og tvangsinnlagt.
Vendepunktet: Knut

Skulle bare gå hjem fra fisketur

Les på VL.no: Det var den dagen Knut Rosef skulle gå hjem fra fisketur. Han våknet på sykehus med brukket nakke.