– Lykken sitter ikke i beina

De kommer trillende inn, de fleste av pasientene som besøker presten på Sunnaas sykehus. Der møter de en som ikke står og ser ned på dem.

Annonse
Annonse

Vendepunktet

  • En dag kom vendepunktet. Etterpå ble livet aldri det samme. 100 intervjuer gjennom 20 år har blitt til tv- og artikkelserien Vendepunktet.

Kontoret er lyst. Men vinduene sitter så høyt på veggen at mye av utsikten over Oslofjorden forsvinner når man sitter.

Det blir mindre hav. Men mer himmel.

Katrine Bråtane er vant til det. Vant til å møte mennesker som har mistet utsikt. Vant til å snakke om valg av perspektiv. Vant til å se det som fortsatt er.

Hun er sykehusprest på Sunnaas sykehus. Hit kom hun som pasient etter en trafikkulykke i 1990. Var bare 11 år da hun ble lam fra nakken og ned. Siden den gang har hun levd livet i rullestol.

Etter rehabiliteringen studerte Katrine teologi og ble landets første kvinnelige pastor i Frikirken. Så – for ti år siden – fikk hun det hun kaller drømmejobben: Prest for pasientene der hun selv var pasient.

– Mange av pasientene forventer at de skal opp å gå igjen. De tror at det å sitte i rullestol, slik jeg gjør, er det verst tenkelige nederlaget. Jeg vet at noen endrer syn når de møter meg. Jeg ønsker å vise at man kan ha et godt liv selv om man sitter i rullestol, sier Katrine Bråtane.

Hemmende. Jeg møtte henne i Da livet snudde-serien for 16 år siden. Hun gjorde et enormt inntrykk på meg, rett og slett fordi hun var så glad. Da jeg spurte henne om hva hun savnet mest, svarte hun:

«To ting: Jeg savner sårt å kunne gå barbeint i gresset. Og så savner jeg forferdelig å kunne strekke fram hendene og gi folk en god klem».

De to setningene festet seg. Jeg har tenkt på dem ofte. Både fordi jeg selv kan gjøre disse enkle tingene. Og fordi jeg har opplevd hvordan det er å ikke kunne gjøre det.

I likhet med Katrine har jeg vært pasient på Sunnaas. Men jeg kom ikke tilbake til sykehuset som prest. Jeg kom som journalist.

Lykken sitter ikke i beina.
Man kan være lykkelig i rullstol og man kan være ulykkelig på to bein.

Annonse

Katrine Bråtane

  • Alder: 37 
  • Bosted: Oslo 
  • Familie: Kjæreste 
  • Jobb: Prest på Sunnaas sykehus
  • Hobbyer: Lese, treffe venner, gå på konsert, male med munnen, være tante
  • Bakgrunn: Kjent for hele Norge da hun etter 12 års kamp mot IF fikk Norges største erstatning for personskader
  • Kåret til årets navn i Dagbladet i 2003 
  • Landets første kvinnelige pastor i Frikirken

Jeg møter Katrine på prestekontoret. Det er her hun tar i mot de fleste pasientene.

– Min egen ulykke har lært meg at jeg aldri skal tro at jeg vet best om andres situasjon. Alle har sin egen unike historie. Men det at min skade er omtrent det verst tenkelige utfallet av en ulykke, utenom å dø, gjør nok at mange føler at jeg skjønner litt om hva smerte og tap og fortvilelse er.

– Hva kommer pasientene til presten med?

– Alt mellom himmel og jord. Jeg har sluttet å bli overrasket. Selv om man ikke har en tydelig tro når man kommer hit, viser det seg ofte at idet man mister kontrollen, så blir andre verdier viktige. Noen finner en tro og andre mister troen sin. Jeg forsøker å bekrefte dem og anerkjenne hvor de er i livet.

– Er de fleste av oss uforberedte på hvor fort livet kan snu?

– De verste for oss alle er å miste helsa. Men hvis du går rundt og tenker på at du kan snuble i dørstokken slik at du brekker nakken og havner på Sunnaas, så tror jeg det kan være veldig hemmende. Jeg syns vi skal leve livet med full appetitt.

Galdhøpiggen. Katrine Bråtane jobber som sykehusprest i 50 prosent stilling. Hun spøker med at dette føles som fritiden hennes.

Forklaringen er denne: I resten av tiden er hun arbeidsleder for 10-12 assistenter som skal hjelpe henne gjennom hverdagene. Hun opplever den delen som mer stressende enn å være på prestekontoret.

Katrine styrer livet sitt med munnen. Med en pinne hun vekselvis blåser i og peker med kan hun styre rulletolen og taste på datamaskinen. Hennes mobiltelefon er den gamle sorten, ettersom smarttelefoner krever berøring for å virke. Under intervjuet justerer hun vinkelen på rullestolen hele tiden.

– Det er godt å kunne bevege seg litt, selv om det knirker litt mer når jeg beveger meg enn når du gjør det, sier hun med et smil.

– Hvordan er det for deg å se andre gå?

– Jeg tenker ikke på det. I mitt hode går jeg selv også. Lykken sitter ikke i beina. Man kan være lykkelig i rullstol og man kan være ulykkelig på to bein. Ja, jeg er veldig lam. Men så lenge de andre tingene fungerer, så er livet mitt godt å leve.

Saken fortsetter under annonsen
Idealet mitt er å møte mennesker slik Jesus møtte folk. Da må jeg prøve å være ekte og tilstede. Møte blikket.  Foto: Erlend Berge
– Hvis du går rundt og tenker på at du kan snuble i dørstokken slik at du brekker nakken og havner på Sunnaas, så tror jeg det kan være veldig hemmende. Foto: Erlend Berge

Banneord. Katrine peker på stahet og humor som to av de viktigste egenskapene for å takle det tunge i livet. Under det hele ligger troen. Men det hender hun baler med den.

– Jeg er glad for at Gud tåler alt! Man skal ikke trenge å ha et filter når man snakker med Gud, til og med bannordene bør få plass. Jeg ønsker å være sann når jeg møter pasienter. Idealet mitt er å møte mennesker slik Jesus møtte folk. Da må jeg prøve å være ekte og tilstede. Møte blikket. Vi er så raske til å tenke at vi har peiling på andres liv uten at vi egentlig har snøring på hvordan de har det.

– Hvordan kan vi lære å lytte?

– Prøve å favne, uten å korrigere. Lytte oss innover og virkelig ta inn det den andre prøver å si. Motstå fristelsen til å komme med vårt eget. Det deler jeg først når den andre spør om det. Og det hender jo ofte, i og med at jeg sitter med en del erfaring i å være pasient.

– Hva uroer deg?

– Det tøffeste er at man er veldig prisgitt ordninger som kan endres med et pennestrøk. Man vet aldri om man en dag får et brev i posten som sier at dagens system ikke kan fortsette. Det skaper usikkerhet. Mange av oss føler at vi eksisterer i skjemaer og ligger i bunker der vi lever på andres nåde.

– Hva er den fineste tilbakemeldingen du har fått fra en pasient?

– Jeg husker en som i ettertid sa at da han åpnet døren til kontoret og så smilet mitt, da skjønte han at han at jeg hadde et godt liv, og dette ga ham håp om det samme. Så enkelt som det.

Publisert 9. juni 2016

Annonse
Annonse

Les også

Vendepunktet: Hilde og Jostein

Søsken fikk livet tilbake

Møtte døden i døra: Hun hadde kreft. Han hadde nyresvikt. Nå har de begge fått livet tilbake.
Vendepunktet: Introduksjon

Rapport fra den andre siden

100 intervjuer: Det var den dagen Lars Gilberg lå stygt skadet på sykehus og hørte alle rundt ham fortelle om vendepunktet sitt. Det ble starten på 100 intervjuer og en nett-tv-serie.
Vendepunktet: Hanne-Marthe

Da lillebror tok sitt eget liv

Les på VL.no: Det var den dagen hun fylte 27. Den dagen bestemte lillebror seg for å stoppe på 22 år.
Vendepunktet: Anne Grethe

Det var den dagen hun ble skutt av ektemannen 

Les på VL.no: Det var den dagen hun ble skutt. Den dagen feires hvert år. Hun takker for at hun fikk livet i gave for andre gang.
Vendepunktet: Natalie

Læreren mobbet henne – så ble hun tvangsinnlagt

Les på VL.no: Det var den dagen Natalie Simensen begynte i åttende. ­Læreren gjorde narr av henne. Hun mener selv at mobbingen endte med at hun ble psykisk syk og tvangsinnlagt.
Vendepunktet: Knut

Skulle bare gå hjem fra fisketur

Les på VL.no: Det var den dagen Knut Rosef skulle gå hjem fra fisketur. Han våknet på sykehus med brukket nakke.