Søsken fikk livet tilbake

Våren 2015: Hun hadde kreft. Han hadde nyresvikt. Nå har de begge fått livet tilbake.

Annonse
Annonse

Vendepunktet

  • En dag kom vendepunktet. Etterpå ble livet aldri det samme. 100 intervjuer gjennom 20 år har blitt til tv- og artikkelserien Vendepunktet.

Søsknene Hilde Sæterøy Palladino (46) og Jostein Elstad (33) rusler sammen langs det idylliske Nordbytjernet på Jessheim. De går sakte. Snakker om hvor deilig det er å oppleve våren.

– Begge har vi møtt døden i døra, men vi har fått en sjanse til. Den skal brukes godt, sier Hilde.

– Jeg er så takknemlig. Jeg skal aldri glemme at en person jeg ikke kjenner ga meg muligheten til å leve videre, lover Jostein.

Reddet livet. De siste året har vært en berg-og-dalbane for søskenparet.

Det startet med at han trengte en ny nyre for å redde livet. Hun sa ja til å være donor.

Legetesten viste at hun ikke var skikket. Hun hadde kreft. Takket være beslutningen om å hjelpe broren, ble kreften oppdaget tidlig. Dette var situasjonen da Hilde ble intervjuet i Vårt Land-serien Da livet snudde i fjor vår. Hun var da klar for å begynne cellegift-behandling. Broren ventet på at en annen donor skulle melde seg. I en måned måtte Jostein gå på dialyse før han fikk ny nyre i september. Samtidig gikk Hilde til stråling og cellegiftbehandling.

Siste dose var på nyttårsaften.

Nå regner de seg begge som friske.

– Formen er ikke noe å skryte av for noen av oss. Men vi kan gå tur. Og jeg har begynt å jogge bittelitt. Foreløpig er jeg helt knekt etter ti minutter, forteller Hilde.

– Ja, da står vi likt. Men jeg er veldig motivert til å trene meg opp og ta vare på denne sjansen, fastslår broren.

Jeg har tillatt meg selv å gråte og være lei meg. Og jeg har kjent på den største lykke, ikke minst over at Jostein ble reddet.

Annonse

Den største lykke. Begge søsknene sier at de aldri har hatt det bedre enn de har det nå. Selv ikke før de fikk diagnosene som skjøv dem sakte mot kanten av stupet.

– Vi har vært på bånn begge to. Det gjør at livet kjennes mer dyrebart enn før. Jeg har framtiden foran meg og kan gjøre alt jeg vil. Da er det en liten pris å betale at jeg fortsatt må spise 17 piller til frokost hver dag, sier Jostein.

– Hvor har dere hentet styrke fra?

Hilde: – Fra mitt eget indre. Jeg har presset meg selv. Cellegift er noe dritt, men uansett hvor dårlig jeg var, gikk jeg en tur hver dag. Om det så bare var rundt kjøkkenbordet. Dessuten har andre stilt opp for meg. De har handlet for meg, kjørt meg til sykehus. Ukjente mennesker har sendt gaver i posten. Om jeg noen gang har trodd at folk ikke bryr seg, så vet jeg bedre nå.

Jostein: – Hilde og jeg har støttet hverandre. Og vi har brukt mye galgenhumor. Det er viktig, når situasjonen egentlig er ganske svart. –

– Hvordan har det siste året vært følelsesmessig?

Hilde: – Det har svingt. Jeg har tillatt meg selv å gråte og være lei meg. Og jeg har kjent på den største lykke, ikke minst over at Jostein ble reddet.

Jostein: – Rett etter operasjonen kjentes det som om jeg hadde tatt en sekspakning Red Bull på styrten. Det gjorde ekstremt vondt, og likevel var jeg ekstremt glad. Jeg hadde fått livet i gave.

– Hva tenker dere om de små marginene?

Jostein: – Jeg gir blaffen i å tenke og bekymre meg. Prøver i stedet å nyte og være tilstede.

Hilde: – Først tenkte jeg det var urettferdig at kreften rammet meg, som levde så sunt. Så innså jeg at dette treffer tilfeldig. Jeg er glad for at jeg allerede før jeg ble rammet levde livet slik jeg ville leve det. Jeg jobbet lite og reiste mye. Hadde et mål om å nyte hverdagene, ikke utsette det til helgen eller ferien.

Saken fortsetter under annonsen
Denne sommeren drømmer søsknene Hilde og Jostein om å gå Besseggen sammen. De er i opptrening, hun etter kreft, han etter nyretransplantasjon. Foto: Erlend Berge
– Når du er kvinne og uten hår, så blir du automatisk sett på som syk. Så for meg var det deilig å få tilbake litt hår, slik at ikke alle ser meg bare som den syke lenger. Foto: Erlend Berge
Annonse

Ta seg sammen. – Hva har vært vanskeligst å takle?

Hilde: – Cellegift gjør at man blir sliten. Det har vært uvant for meg å ha så beskjedent energibudsjett. Når man er frisk, er det lett å tenke at det handler om å ta seg sammen. Men så enkelt er det ikke. Selv med et positivt mindset, hender det at det sier helt stopp.

Jostein: – At jeg hele tiden møtte en vegg av spørsmål om det gikk bra med meg. Det var godt ment, det skjønte jeg, men jeg ble stemplet som den syke.

– Hva spør man om i stedet?

Jostein: – Jeg prøver å ha en normal samtale. Så får den syke selv styre om han vil snakke om sykdommen.

Hilde: – Når du er kvinne og uten hår, så blir du automatisk sett på som syk. Så for meg var det deilig å få tilbake litt hår, slik at ikke alle ser meg bare som den syke lenger.

– Hvordan har møtet med helsevesenet vært?

Jostein: – Det har vært herlig. Sykepleierne er mine hverdagshelter. Og nyrelegen, han var ikke redd for å kjefte på meg. Det liker jeg.

Hilde: – Jeg opplevde også at sykepleierne var fantastiske, men jeg skulle nok ønske at legene hadde den samme omsorgsutdannelsen som sykepleierne har. Jeg følte at flere leger så meg som en diagnose, ikke som et menneske.

Brenner for. Hilde og Jostein drømmer om å gå Besseggen sammen denne sommeren. De håper at de blir sterke nok til å klare en slik tur.

Hilde skal i tillegg til Bali for å skrive, mens Jostein skal til Newcastle for å støtte klubben han har heiet på siden han var åtte år gammel.

– Jeg svikter dem ikke, selv om de skulle rykke ned, sier han. Og legger til:

– Det er noe jeg virkelig brenner for: Jeg oppfordrer alle til å klikke seg inn på siden til Stiftelsen Organdonasjon. Det tar bare tre sekunder å redde liv. Ja, faktisk opp til sju liv. Jeg var heller ikke medlem tidligere. Tenkte ikke på det. Men nå som jeg har fått livet i gave fra en annen, skylder jeg ham å gjøre det jeg kan for å fortelle om hvor enkelt det er å redde andres liv.

Publisert 9. juni 2016

Annonse

Les også

Vendepunktet: Hilde og Jostein

– Lykken sitter ikke i beina

Sykehuspresten: Katrine kom til Sunnaas sykehus etter en trafikkulykke i 1990. Var bare 11 år da hun ble lam fra nakken og ned. Siden den gang har hun levd livet i rullestol. I dag er hun sykehusprest på Sunnaas.
Vendepunktet: Introduksjon

Rapport fra den andre siden

100 intervjuer: Det var den dagen Lars Gilberg lå stygt skadet på sykehus og hørte alle rundt ham fortelle om vendepunktet sitt. Det ble starten på 100 intervjuer og en nett-tv-serie.
Vendepunktet: Anne Grethe

Det var den dagen hun ble skutt av ektemannen 

Les på VL.no: Det var den dagen hun ble skutt. Den dagen feires hvert år. Hun takker for at hun fikk livet i gave for andre gang.
Vendepunktet: Knut

Skulle bare gå hjem fra fisketur

Les på VL.no: Det var den dagen Knut Rosef skulle gå hjem fra fisketur.
Han våknet på sykehus
med brukket nakke.