Karinas nye ekstremsport

Da hun var basehopper tenkte hun at A4-livet var drepende kjedelig. Nå innser Karina Hollekim at et vanlig familieliv er ekstremsport så det holder.

Annonse
Annonse

Vendepunktet

  • En dag kom vendepunktet. Etterpå ble livet aldri det samme. 100 intervjuer gjennom 20 år har blitt til tv- og artikkelserien Vendepunktet.

Syke barn. Matlaging. Henting og bringing i barnehage.

Utfordringene er noe annerledes enn sist Vårt Land møtte Karina Hollekim. Den gang var hun den råeste kvinnelige basehopperen i verden. Hun gjorde ting i fallskjerm som ingen andre jenter hadde gjort.

Helt til det en dag gikk galt.

I morgen er det akkurat ti år siden. Datoen var 20. august 2006. Stedet: Villeneuve i Sveits. Det var VM i paragliderakrobatikk. Karina var på plass for å lage show i pausen. Hun hoppet ut fra et fly. Fløy i vingedress. Tenkte mens hun var i luften:

– Dette er fullkommen lykke!

Noen sekunder seinere, da skjermen ikke løste seg ut:

– Nå dør jeg!

Karina dundret i bakken i over 100 km/t. Hun brakk beina på 25 steder.

Etter to døgn på sykehus våknet hun. Legen fortalte at hun aldri kunne gå igjen.

– Det var nok det verste han kunne sagt til meg. Hvem er jeg nå? tenkte jeg. Jeg ble fylt av tomhet og frykt. Det kjentes som om jeg hadde reddet livet, men mistet meg selv.

Kicket. «Kunne fly. Lærer å gå». Det var tittelen da Vårt Land fortalte om Karina Hollekim i Da livet snudde-serien.

– Når jeg ser tilbake, tenker jeg at det jeg drev med var en flukt. En kompensasjon for en indre uro. Men jeg elsket det. Jeg nøt å mestre frykten. Det gjorde alle hverdagsproblemer til bagateller og ga meg følelsen av lykke. Det ga meg et kick jeg ble helt avhengig av.

– Hva gir deg kicket i dag?

– Ingen ting kan gi det samme kicket som å stå på toppen av en fjellvegg og lure på om du skal kaste deg utfor. Men det å stå på en foredragsscene foran en full sal, det å skulle kle seg naken foran fremmede mennesker og fortelle en personlig historie, det er også skremmende. Jeg gru-gleder meg hver gang. Og det gir definitivt et kick. Og når noen av tilhørerne kommer og forteller at de blir inspirert til å ta sprang i sine egne liv, da kjenner jeg på mening. At jeg bidrar til noe som er større enn meg selv.

Det å ta vare på og oppdra barn, det er det mest ekstreme jeg noen gang har begitt meg ut på.

Annonse

Frykt. Karina Hollekim jobber nå som foredragsholder og mentaltrener. Hun snakker om mestring. Om å tørre å ta små skritt.

– Vi opplever alle frykt. Situasjoner der pulsen øker, beina svikter og vi får lyst til å trekke oss. Mange ser på det som noe negativt. Men vi må lære oss at dette er kroppens måte å forberede seg til kamp. Vi kan gjenkjenne følelsen og tenke, yess, nå skjer akkurat det som skal til for at jeg kan gjøre mitt beste.

– Gjelder dette også dagligdagse ting?

– Absolutt. Enten du skal holde en tale eller gå på date, så er det vanlig å bli nervøs. Da er det fint å spørre seg: Hva er det verste som kan skje? Ofte blir svaret: Å drite seg ut. Klart at det er kjempeskummelt. Men likevel: Hvis vi tør å prøve, så oppdager vi at vi slapper mye mer av etterpå. De fleste av oss bruker så utrolig mye krefter på å unngå ting vi er redde for. Blir man kvitt redselen, ved å gå gjennom den, får man en helt annen ledighet.

Skjellsord. Noen år etter ulykken dro Karina tilbake til Sveits. Hun fulgte sin venninne til exitpunktet i fjellet. Sto på kanten og holdt henne i hånden helt til hun hoppet.

Karina sto igjen.

– Jeg taklet det ikke. Tapet ble for tydelig. Det var over kanten for meg, sier Karina stille. Tårene renner når hun snakker om det. Hun tar en pause. Så smiler hun, og sier:

– Men samtidig er jeg veldig takknemlig for ulykken min. Jeg ville ikke vært den foruten. Den har gitt meg nye erfaringer og gjort meg til en annen person.

– Hva har du fått?

– Jeg er blitt mer bevisst på å sette pris på ting. Ja, jeg vet det er en klisjé, men det er fordi det er sant. Det handler om å være tilstede her og nå. Det har gitt meg en ro jeg ikke hadde før.

Saken fortsetter under annonsen
Det gamle livet: Karina Hollekim var første kvinne i verden som gjorde basehopp på ski.  Foto: Erlend Berge
Familieliv, A4-hverdag, rutiner. Dette var skjellsord å Karina Hollekims gamle hverdag. Nå lever hun det livet hun foraktet. Og hun nyter det. Foto: Erlend Berge

– Får du den fullkomne lykkefølelsen som det frittfallene ga?

– Ja. Og det stikker enda dypere. Noe så enkelt som at min ettåring ligger og venter på at jeg skal våkne om morgenen, slik at det første jeg ser når jeg åpner øynene er verdens beste smil, fullt av forventning over at en ny dag er kommet og at vi skal ha den sammen. Enten klokka er 05 eller 07, så tenker jeg at dette er en lykke som ingen ting kan overgå.

-Kunne du forestilt deg dette for ti år siden?

– Nei, det var nok langt unna. Da jeg drev med ekstremsport, var nok det meste som smakte av familieliv skjellsord for meg. Det var noe jeg fryktet, var redd for å ikke passe inn. Nå lever jeg selv på mange måter A4-livet, med to egne barn og ett bonusbarn. Jeg jobber som selvstendig næringsdrivende og henter og bringer i barnehagen.

– Er det ekstremsport det også?

– Utvilsomt! Det å ta vare på og oppdra barn, det er det mest ekstreme jeg noen gang har begitt meg ut på. Men så lenge jeg klarer å gi dem ubetinget kjærlighet, så håper jeg det går bra. Jeg prøver å formidle at det er lov å feile. Som familie står vi sammen. Vi er en stamme.

Har kostet. Karina og samboer Benjamin har kjørt verdidebatt og bestemt at de skal være en aktiv familie. De tar barna med på tur. Overnatter ute. Lar barna få muligheten til å utforske naturen, skade seg og erfare verden.

Selv har Karina nettopp begynt med stisykling. Det er kjempeskummelt.

– Jeg må må være forsiktig. Jeg vet at dersom jeg brekker beinet, så må jeg i verste fall amputere. Dette gjør meg skjerpet. Det gir mestringsfølelse.

– Må dette testes hele tiden?

– Nei, ikke nå lenger. Jeg har funnet roen i meg selv, fått en følelse av at jeg er ok. Det er et fint sted å være. Men jeg hadde nok ikke kommet dit uten å gå den veien jeg har gått. Det har kostet. Men nå kan jeg bruke disse erfaringene til å hjelpe andre. Og til å oppdra noen nye verdensborgere, smiler Karina Hollekim.

Publisert 2016-08-16

Annonse

Les også

Vendepunktet: Hilde og Jostein

Søsken fikk livet tilbake

Møtte døden i døra: Hun hadde kreft. Han hadde nyresvikt. Nå har de begge fått livet tilbake.
Vendepunktet: Introduksjon

Rapport fra den andre siden

100 intervjuer: Det var den dagen Lars Gilberg lå stygt skadet på sykehus og hørte alle rundt ham fortelle om vendepunktet sitt. Det ble starten på 100 intervjuer og en nett-tv-serie.
Vendepunktet: Hanne-Marthe

Da lillebror tok sitt eget liv

Les på VL.no: Det var den dagen hun fylte 27. Den dagen bestemte lillebror seg for å stoppe på 22 år.
Vendepunktet: Anne Grethe

Det var den dagen hun ble skutt av ektemannen 

Les på VL.no: Det var den dagen hun ble skutt. Den dagen feires hvert år. Hun takker for at hun fikk livet i gave for andre gang.
Vendepunktet: Natalie

Læreren mobbet henne – så ble hun tvangsinnlagt

Les på VL.no: Det var den dagen Natalie Simensen begynte i åttende. ­Læreren gjorde narr av henne. Hun mener selv at mobbingen endte med at hun ble psykisk syk og tvangsinnlagt.
Vendepunktet: Knut

Skulle bare gå hjem fra fisketur

Les på VL.no: Det var den dagen Knut Rosef skulle gå hjem fra fisketur. Han våknet på sykehus med brukket nakke.