– Nå vet jeg at ukjente gleder venter

Hvor finner man livsgleden når man har mistet den man skulle leve resten av livet med? Ingvild Hurlimann-Lindseth (37) tror lykken kan finnes rundt neste sving.

Annonse
Annonse

Vendepunktet

  • En dag kom vendepunktet. Etterpå ble livet aldri det samme. 100 intervjuer gjennom 20 år har blitt til tv- og artikkelserien Vendepunktet.

Solbrun og i sommerkjole tar hun i mot oss på kontoret der hun har sin praksis som psykolog. I anledning intervjuet setter hun seg selv i liggestolen av typen du sikkert har sett i amerikanske filmer.

– Jeg har det veldig bra nå. Ingen ting står i veien for min lykke. Jeg savner kjærligheten. Men den kommer, åpner Ingvild.

Hun smiler. Vet at det vil komme spørsmål som graver dypere. Akkurat slik hun selv pleier å gjøre, når det er hun som er på andre siden av spørsmålene.

– Det er klart jeg kjenner på at mange har noe som jeg ikke har. Det finnes en vanlig progresjon i livet som jeg ikke følger. Den som handler om mann og barn. Men jeg har jo noe som de ikke har. En veldig frihet. Og jo mer jeg har løsrevet meg fra tanken på at jeg må rekke ting, jo bedre er livet blitt.

– Savner du det likevel?

– Ja, jeg kan savne at noen er der for meg og at jeg er den viktigste personen i den andres liv. Men arven etter ham jeg mistet, er at jeg vet at det kan skje igjen. Jeg vet at jeg kan forelske meg og at jeg kan elske. Det er det beste i livet. Og jeg tror helst det skjer når man klarer å omfavne seg selv og det som er.

Døde av kreft

«Livslang lykke. Fem år og 100 dager». Det var tittelen da Vårt Land skrev Ingvilds kjærlighetshistorie for tre år siden. Mannen hun elsket, Roland, døde av kreft like etter at de giftet seg.

– Sorgen var sammensatt. Jeg var nok mest lei meg for at Roland ikke fikk leve videre, for han var så glad i livet. Jeg var trist på egne vegne også, men samtidig var jeg takknemlig over at jeg hadde fått oppleve den store kjærligheten. Roland ga meg en setning å leve videre på, og den var sånn: «Vit at ukjente gleder venter». I starten visste jeg det bare med hodet, men nå klarer jeg å tro på det.

– Mellissa Horn spør i en sang om man kan elske noen som har elsket noen før?

– Jeg tenker at den som har elsket før også kan elske på nytt. Kjærlighetsevnen er der. Å få en ny mann å dele livet med, det gleder jeg meg veldig til. Jeg er ikke bekymret for at det ikke skal skje. Jeg har jo de beste forutsetninger, sier Ingvild med et lurt smil.

Ingen går gjennom livet uten å miste.

Annonse

Drømmejobben. Ingvild Hurlimann-Lindseth har åpnet sin egen praksis som psykolog siden sist vi skrev om henne. Dette var jobben hun drømte om. Nå har hun den.

– At jeg gjør det jeg drømmer om, er også en arv etter Roland. Jeg vet hvor skjørt livet er, så jeg har et sterkt ønske om å leve det fullt ut. Hver dag jeg låser opp døren til kontoret for å møte pasientene mine, så smiler jeg. Tilfreds.

– Bruker du egne erfaringer rundt det å miste i møte med pasienter?

– Ja, absolutt. Ingen går gjennom livet uten å miste. Som psykolog ønsker jeg å møte pasientene der de er. Først når man blir møtt der, kan man begynne jobben med å komme videre. Mange er redde og usikre, og da gjelder det at jeg får tak i hvor redselen og usikkerheten kommer fra. Hopper jeg over det, er det sjelden det løsner. Man må ta alle stegene.

– Finnes det en normert tid for sorg?

– Du har fastleger som sier at nå har du sørget for lenge, slik at det har gått over i en depresjon. Jeg syns en slik tilnærming er problematisk. Hver sorg er forskjellig, og tristhet og savn er noe man kan gå inn og ut av. Jeg tror at sorg noen ganger kan vare et helt liv uten at den verken blir livshemmende eller en diagnose. Den er bare et vemod i livet, noe man ikke trenger behandling for, men som det er viktig at man blir møtt på.

Saken fortsetter under annonsen
– For meg er det et mål å møte hver dag med en forventning om at noe livsendrende kan skje, sier Ingvild Hurlimann-Lindseth. Hun mistet sin store kjærlighet, men er klar for å elske igjen.  Foto: Erlend Berge
 Foto: Erlend Berge

– Hva gjør man for å takle den mest akutte sorgfasen?

– Det er et godt spørsmål, for da har man ikke lyst til noen ting. Det blir lett at man isolerer seg. Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å formidle til omgivelsene hvordan man har det. Ellers blir det krasj mellom det man forventer og det man får.

– Hvordan skal vi møte folk som sørger?

– Jeg ønsket å bli møtt slik: «Hei, trenger du å snakke om det, eller vil du helst at vi bare skal gjøre noe sammen?» Da føler man at man blir sett. Det er så mange som bare antar ting. Det er meningsløst. Jeg har sluttet helt med det. Man må spørre: «Hei, hvordan er det å være deg nå?».

- Hei, hvordan er det å være deg nå?

- Hehehe. Veldig bra. Noen dager er jeg litt ensom. Men jeg prøver å se alt jeg har i livet mitt. Det er mye. Og jeg har sluttet å sammenligne meg med andre.

Livsendrende. Sist Vårt Land snakket med Ingvild Hurlimann-Lindseth, sørget hun over den livslange lykken som ble så kort. Da jeg forberedte dette intervjuet, tenkte jeg at jeg skulle spørre henne: Hva med lykke som er midlertidig? Er den mindre verdt?

– Ingen av oss vet hvor lenge ting varer. Men de som ikke tør være med i starten – og i nuet – de får i alle fall ikke oppleve det som varer lenge. Ingen er lykkelige hver eneste dag gjennom et livslangt ekteskap. Jeg tror vinnerne er de som er gode på å kjenne på lykken i de små øyeblikkene.

– Hva er lykke egentlig?

– Det er vel det som mange higer etter, men som like mange ikke klarer å holde på. Vi vet at selv om to mennesker opplever akkurat det samme, er det sjeldent de blir akkurat like lykkelige av det. Så jeg tror det handler om å se verdien i det som er. Da må man være tilstede i nuet. Er man stresset, går man fort glipp av magien rundt seg.

– Klarer du det selv?

– Jeg øver. Det handler jo om innstilling. Jeg minner meg selv på hvor spennende det er å leve. Det kan skje ting rundt neste sving hver eneste dag. For meg er det et mål å møte hver dag med en forventning om at noe livsendrende kan skje.

– Også vonde ting?

– Det gode og det vonde henger sammen. Det er derfor det er skummelt å elske. For det gjør jo vondt å miste. Men jeg vil heller det, enn å ikke oppleve kjærligheten i det hele tatt. Den er det fineste som finnes.

Publisert 2016-08-12

Annonse

Les også

Vendepunktet: Hilde og Jostein

Søsken fikk livet tilbake

Møtte døden i døra: Hun hadde kreft. Han hadde nyresvikt. Nå har de begge fått livet tilbake.
Vendepunktet: Introduksjon

Rapport fra den andre siden

100 intervjuer: Det var den dagen Lars Gilberg lå stygt skadet på sykehus og hørte alle rundt ham fortelle om vendepunktet sitt. Det ble starten på 100 intervjuer og en nett-tv-serie.
Vendepunktet: Hanne-Marthe

Da lillebror tok sitt eget liv

Les på VL.no: Det var den dagen hun fylte 27. Den dagen bestemte lillebror seg for å stoppe på 22 år.
Vendepunktet: Anne Grethe

Det var den dagen hun ble skutt av ektemannen 

Les på VL.no: Det var den dagen hun ble skutt. Den dagen feires hvert år. Hun takker for at hun fikk livet i gave for andre gang.
Vendepunktet: Natalie

Læreren mobbet henne – så ble hun tvangsinnlagt

Les på VL.no: Det var den dagen Natalie Simensen begynte i åttende. ­Læreren gjorde narr av henne. Hun mener selv at mobbingen endte med at hun ble psykisk syk og tvangsinnlagt.
Vendepunktet: Knut

Skulle bare gå hjem fra fisketur

Les på VL.no: Det var den dagen Knut Rosef skulle gå hjem fra fisketur. Han våknet på sykehus med brukket nakke.